En blomst om morgenen

I går kveld fikk Hedda sovne i min seng (jeg skulle bære henne inn i egen seng når hun hadde sovnet da).
Hun hadde lagt seg godt under dynen min og lukket øynene.
Så spratt øyelokkene brått opp igjen og hun spør om ikke sengen hennes har munn.
Jeg ser sikkert ut som et spørsmålstegn så hun spør igjen om sengen hennes har en munn.
"Neeeiii" svarer jeg litt nølende fordi jeg lurer på hvor hun vil med dette.
"Så, da kan ikke sengen min gråte hvis jeg ikke er der?" spør Hedda og jeg holdt på å le men tok meg i det,
og fikk beroliget henne med at sengen hennes hadde det fint og var ikke lei seg for at hun ville sove litt i mamma sin seng.


I dag tidlig kom Hedda inn til meg igjen i sengen og hvisket i øret mitt:
"Mamma, du er en blomst".
Ah...smelt.